mandag 25. februar 2013

Slik ein sik!

Då eg kom inn døra heime etter ei hard treningsøkt (ja, faktisk!) i kveld visste eg ikkje kva for ei delikatesse som venta meg. Eg forstod det heller ikkje då eg fekk auge på den heller.


Denne fisken har lugge vakuumpakka inst i det kaldaste skapet sidan før jul. Det er ein varmrøykt sik frå Femundfisk som var ein del av den fabelaktige matpakka Henningen fekk i julepresang frå jobben. Heil, tradisjonsrik, rett og slett flott.  

Me har ikkje snakka so mykje om den fisken før, og no skal eg koma med ein innrømmelse som eignentleg er litt flau: Eg var litt redd for den fiske.  Eg trudde nok den kom til å vere god, men eg grua meg litt til å ta den fram. Kanskje  kom til å vere litt tiltak å reinse den. Kanskje er den ram og tilvenningskrevjande som rakfisk? Kanskje kryr den av mjuke små bein, som nubbesild? Alle desse tinga er sider av fisk som gjer meg litt feig. Fiskefeig. 

La oss sjå litt meir på han:


Lekkert dandert på serveringsfat, med rå lauk og lekker kålrabistappe. Alt var klart då eg kom heim frå trening, og eg var skrubbsvolten. 

Vakuumpakka var opna.

Det var ingen veg tilbake. 

Eg tok kniven fatt, og byrja å reinse av skinnet. Skjela var intakt, og skalet viste seg å gå lett av i store, stive flak. Under openberra fiskekjøtet seg, med kvit og rosa farge som minna om rakfisk men med fast kjøt. Den var rett og slett fastare i fisken (hø, hø).


Og smaken? Nydeleg! Ikkje for salt, ikkje for røykt. Rett og slett ein mild og snill og nydeleg røykt fisk.
Kombinasjonen mellom den fine røyksmaken, den milde og deilige kålrabistappa og skarp rå lauk var rett og slett fabelaktig. Eg kunne nesten ikkje kontrollera superlativa.


Slik ein sik har eg vel aldri smaka før! For ein flott fisk! 





So finn du ein heil, varmrøykt sik frå Femundfisk veit du kva du har å gjere.

mandag 11. februar 2013

Internettet

Det er årsaker til at det går litt trått med fiks & faks-bloggen for tida. Fleire årsaker - men ein stor, bakanforliggande hovudårsak: 100 % fast jobb. Ferdig på jobb 16.30 kvar dag.

Då er dei andre grunnane som følger:
- litt reisetid, slik at dersom eg til dømes skal handla etter jobb blir klokka fort halv seks - seks før eg kjem meg heim.
- når eg ikkje kjem meg heim før klokka halv seks-seks blir middagen tilsvarande sein, og då er eg stort sett hólsvolten når maten endeleg kjem på bordet.
- når eg er so svolten blir eg utruleg slapp, og det tar litt tid å koma seg.

Og i tillegg er det sopass mykje nytt med ny jobb at det siste eg vil gjera når eg kjem heim er å tenka. Planlegga, tenka, formulera. Fotografera.

Eg vil berre ta inn.

So det eg gjer er å lesa bok, vaska opp (ein sjeldan gong), er slapp i sofaen, ser litt på tv... og les litt (masse..) på internett. Foodgawker til dømes. Herregud, foodgawker altså. Det flommer over av ovnsbakte, ofte vegetariske, ostebefengta middagsrettar,  sexy kaker, fancy smågreier,  heimelaga ost,  eller enno meir kuriøse saker som forsøk på  butterbeer frå Harry Potter.

Til helga til dømes, kunne eg tenka meg å prøva å laga polske pierogi med potet og ost, ein rett eg i grunnen har hatt lyst til å prøva meg på sidan eg var på utveksling i Slovakia for 3 år sidan.

Vidare er eg freista til å prøva på fylte pastaskjell a la dette eller kanskje heller dette - men det blir litt mindre aktuelt med rettar som har nærare ein times førebuingstid når middagen er so sein uansett.

Og so, hvis me får vener på besøk ein kveld for spel og øl eller noko kan eg jo diska opp med eit løk- og  ostefylt brød (også her). Eller spinat- og artisjokkdip.

Men i morgon - då skal blomkålen frå nederst i kjøleskapet til pers. Då blir det blomkålpannekaker etter yogatimen. Eg gler meg!








lørdag 2. februar 2013

Kveder og kvelding



Kveder er ei gamaldags frukt som har vore ganske avgløymd i dette landet her. I utlandet derimot, har dei ikkje gløymd kva kveda kan bidra med. Dei er harde og trevlete når dei er rå, men stikk du nasen borti skalet kjenner du den aromatiske duften som minner om epler og pærer, og blir den kokt, posjert eller bakt blir den smakfull og deilig. 

Alt dette har eg berre lese om i bloggar og kokebøker (og på opplysningsnettstaden for frukt) - men no ligg det to kveder og baker seg i steikeomnen min. Eg har ei lita kjensle av at kveder er i vinden no, og at fleir og fleir oppdager denne harde, fine frukta. For min eigen del kjennes det litt som ein milepæl i livet - ENDELEG kveder! Eg sat i sofaen og såg på dei i går kveld medan eg googla kveder og quince og quitte for å finna ut korleis mine fyrste kveder skulle tilberedast.

Neste gong eg kjøper kveder skal eg laga membrillo, ein fast gelé av kveder som er fast tilbehør til ost i Spania. Internettet flommer over av oppskrifter (blant anna her eller her) , og det virker enkelt og greit å laga - om enn noko tidkrevande. Men debut-kvedene skal bakast.

Kvedene eg kjøpte i går er no i ovnen, fylt med honning og sitron, og eg er spent på resultatet!
Baketida skal eg bruka på å rydda i stova (klede i stolen, papir på bordet, julapynten som rett nok er rydda ned, men som står i skoesker i hjørnet). So blir det kveder og is om 2 timar. 

Bakte kveder med honning
  • Set steikeomnen på 150 grader.
  • Vask kvedene godt. Del dei i to, reins dei for stilk og kjernehus, skjer vekk evt stygge flekkar. 
  • Legg kvedene i ei eldfast form. Ha omlag 1 ts kvar av honning og sitronsaft i holet i midten. 
  • Hell vatn i forma, omlag ein halv liter


PS. Og kvedinga? Den er til dømes her, i eit døme med god kveding og dårleg lyd:
Eller her, for litt grining på laurdagsføremiddagen.